Samlebåndsprodusert countrypop

21-åringens debutalbum gir stor innsikt i en smal del av hans liv.

Even Samir Kaushik – Musikkritiker — Musikkritiker

Etter å ha vunnet Universal Music og United Stage sin talentkonkurranse for å finne Norges neste norskspråklige countrystjerne i juni i fjor, har Tobias Sten fra Stord virkelig satt sitt preg på den relativt forhatte sjangeren.

I løpet av det siste året har 21-åringen oppdrevet seg en halv million månedlige lyttere på Spotify og 10 millioner strømminger totalt.

Til tross for å kun ha gitt ut en rekke singler og EP-en «Tjue år» (2024), har Sten hatt tre låter inne på Spotify Topp 50, samtidig.

Selv om country kanskje ikke er den mest populære sjangeren i Norge, er det tydelig at stordabuen gjør noe rett.

Han følger dermed i fotsporene til store amerikanske popstjerner som Beyoncé, Post Malone, Chappell Roan og Stavern-bookete Shaboozey, som alle har gjort sitt for å gjøre country kult blant den yngre generasjonen.

På vår side av dammen, med det selvtitulerte debutalbumet «Tobias Sten», blandes god gammeldags Nashville-country med moderne og allsangvennlige pop-refreng.

Sier egentlig ikke særlig mye

Albumtittelen gir umiddelbart inntrykket om at albumets låter skal handle om hvem Tobias er som person.

På sitt debutalbum tar Sten for seg opplevelser rundt å være en ung mann og et barn av skilsmisse, og de store følelsene som tilhører dette traumet.

Så klart er det positivt, og ikke minst viktig, at Sten åpner for å snakke om vanskelige ting. Samtidig ble dette gjort av Tammy Wynette allerede i 1968, og nyligst av Zach Bryan i 2023.

Albumet er en samling av ni prikk like låter skrevet i forskjellig font og én som skiller seg ut, dog som en sår tommel.

Har du hørt låtene «Ka visste eg» og «Har en del ting å sei» har du egentlig hørt alle. Heldigvis er låtene gjennomgående gode, men også ufattelig forutsigbare.

Unntaket er låten «Når hu skrudde på TV’n», et Frankensteins monster av country blues, rockabilly og pop – og definitivt albumets dårligste.

Forventningene om at 21-åringen skal utdype hva det er som driver hans musikalske engasjement og hva som gjør han til en unik artist blir aldri innfridd.

Selv med helt egen gitar og liveband på innspillingen, spiller countryartisten på den samme strengen fra start til slutt.

Tynne og tykke nylon- og stålstrenger

Slik som tematikken og tekstene er like, gjelder det samme stort sett for instrumentene òg. Albumet er godt produsert og låter nydelig rent sonisk, men igjen er det slik at har du hørt én låt har du hørt alle.

Tobias har en flott stemme, han har et åpenbart talent for vakre melodier og vet hvordan følelser formidles gjennom musikk.

Likevel, når alle låtene baserer seg på fire repeterende grep på akustisk gitar, de samme lange tonene fra stålgitaren og en tilfeldig solo fra den elektriske gitaren avslutningsvis, blir det fort dørgende kjedelig.

Ved å slenge på et refreng som gjentar det samme ordet eller strofen tre til fire ganger, så får Sten krysset av alle punktene på sjekklisten «hvordan lage generisk låt».

På den andre siden er singelen «Eli» et flott eksempel på en countryballade man har lyst til å komme tilbake til. Den er ikke for rockete til å gå over i americana, men heller ikke for poppete slik at den mister sjarm. Det er en låt som oppleves gjennomtenkt og bearbeidet, og resultatet høres deretter.

Starten på en god historie

Man glemmer litt at Tobias Sten kun er 21 år gammel, og at det er helt naturlig å ikke ha opplevd de største tingene i livet, eller gått gjennom det samme slitet som amerikanske countryartister på 1920-tallet gjorde.

Det er med andre ord ikke uten grunn at «Tobias Sten» dessverre oppleves mer som en fotnote enn som en større fortelling.

Han har, tilsynelatende, ikke særlig mye mer å synge om utenom det han har gjort det siste året.

Dette debutalbumet legger et godt grunnlag for karrieren. Med tiden kommer Sten utvilsomt til å oppleve mer, utforske flere temaer og sider med livet. Når den tid kommer så er én ting helt sikkert: Det kommer til å høres hjerteskjærende og nydelig ut.

Akkurat nå får vi ta til takke med en god sangstemme og et relativt friskt pust i en sjanger som stadig blir assosiert med enten festmusikk og rosa cowboyhatter eller arbeiderklasse-cosplay og rulletobakk.

Foto, toppbilde: Tom Øverlie, NRK